I dag våknet jeg til en verden kledd i grått, utenfor vinduet hadde stormen Amy allerede begynt å røre på seg – ikke voldsomt som det var sagt i avisene, men med et jevnt, vedvarende pust som fikk trærne til å bøye seg og regnet til å sprute sidelengs.
Fra tidlig daggry var himmelen et monotont teppe av skyer, og solen lot aldri til å bryte gjennom. “The sun will never shone today,” tenkte jeg, mens jeg sto og så ut på den stille regntunge gaten
Det er noe nesten poetisk over slike dager. Verden virker dempet, nesten som om den holder pusten. Lydene er mykere, og fargene blir malt i nyanser av grått og blått. Det er som om selv lyset har bestemt seg for å trekke seg litt tilbake og la oss tenke, la oss føle
Så denne første lørdagen i oktober, har gått forbi i stillhet hos meg, bare avbrutt med ett besøk til Mossehallens lune badstue
Nå går dagen mot slutten og jeg har snart installert meg i senga og er nok snart på vei inn i drømmeland
Till Next Time …