Når noen forsvinner fra tankene dine
Det finnes et øyeblikk mange av oss kjenner igjen, selv om vi sjelden snakker høyt om det. Et stille skifte. Ikke dramatisk, ikke eksplosivt – bare en rolig erkjennelse av at noen som en gang fylte hodet ditt, ikke lenger bor der.
Du var overalt før. I tankene mine, i valgene mine, i pausene mellom setningene mine. Men nå? Nå er det som om du har blitt visket ut. Ikke med vilje, ikke med sinne – bare fordi det ikke finnes noe igjen å holde fast i.
Det er rart hvordan mennesker kan gå fra å være livsnødvendige til å bli irrelevante. Som om følelsene en gang hadde en puls, men sakte sluttet å slå. Jeg prøver å huske hvordan det føltes, men minnene er uklare, nesten som om de tilhører noen andre.
Du er ute av veien min nå. Og det er ikke sagt med bitterhet, men med en slags lettelse. Jeg kan lukke døren uten å se meg tilbake. Ikke fordi det ikke betydde noe – men fordi det ikke betyr noe lenger.
Og kanskje det mest overraskende av alt: Jeg husker ikke engang navnet ditt like klart som før. Det som en gang var så nært, har blitt fjernt. Det som en gang gjorde vondt, er nå stille.
Kanskje det er det som er å gå videre.
Ikke å glemme –
men å slutte å trenge å huske.
